Til topps i kunstpop-Norge

Jouskas tredje album er vellaget og intuisjonstyrt. Det er gjennomtenkt håndverk med høy gjenspillingsverdi.

5/6

Jouska - How Did I Wind Up Here?
Koke Plate, 17. oktober 2025

Marit Othilie Thorvik og soloprosjektet hennes Jouska er både kritikerrost og Spellemannsvinnende. Jouska har holdt høy kvalitet siden debuten og det er fullt lov å ha forventninger til henne som musiker. Forventninger hun igjen innfrir på tredjealbumet How Did I Wind Up Here?

Det var ikke et spørsmål, det var tittelen på albumet.

Albumet åpner med varsom synth som flytter seg fra øre til øre i hodetelefonene og vokallevering som føles som god gammeldags bedroom pop (vet ikke om man sier det lenger). «Courageous: Shy» gjør en utmerket jobb med å sette deg i riktig modus for resten av albumet, og glir sømløst over i «Pierced» kanskje albumets sterkeste singel, med lekker tromming fra Elias Tafjord og en vokalmelodi som er umiddelbart likbar. Jouska har et naturtalent for hva som fungerer i lydbildet. Det er ikke meningen å frarøve henne all tiden og kompetansen som ligger bak musikken ved å peke på talent, men låten og albumets helhet virker så fri for anstrengelse. Laget med intuisjon og full tillit til den musikalske magefølelsen, det kan høres.

Klassisk sjangeroverskridende

How Did I Wind Up Here? Er klassisk sjangeroverskridende kunstpop, elektronika og støy med innslag av noe mer organiske folk-aktige elementer. Jouska har ikke gått full akustisk, men sammenvever akustiske instrumenter med det mer elektroniske på en måte som fungerer helt utmerket. Det gledes over god trommedriv fra Tafjord gjennom majoriteten av låtene, og spesielt «Liquid Red» står igjen som et høydepunkt med en driv som gir følelsen av å løpe i nedoverbakke. Trommene sammen med synthen bak en gate-effekt gir assosiasjoner til duoen Bicep og er kanskje albumets mest dansbare låt.

Musikk å synke ned i

Midtveis i albumet kommer «Season of Dread», der Jouska kanaliserer sin indre Lana Del Rey – og det på den aller beste Norman Fucking Rockwell!-aktige måten. En gitardrevet, behagelig ballade du kan synke ned i, og kanskje låten som skiller seg mest ut fra resten av albumet. «California» følger opp med et tydelig nikk til norsk kunstpop fra slutten av 90-tallet og tidlig 2000-tall.

Jeg må innrømme at det tekstuelle ikke er det jeg lytter mest til på albumet. Ikke fordi det er noe dårlig, men i likhet med shoegaze-sjangeren for eksempel, opplever jeg teksten som noe mer sekundært for lytteopplevelsen. Om dette er bevisst eller ikke blir gjetning, men det er mer lyden av hvordan Jouska synger og utaler ordene og ikke ordene i seg selv som sitter igjen etter flere gjennomlytt.

38,5 i feber

Den korte instrumentalen «2003» fungerer som et lekent pusterom – en gøyal liten mellomakt som høres ut kjærlighetsbarnet til Brian Eno og Hiroshi Yoshimura. Deretter bygger «I Let It Happen» seg stødig opp, med god driv og energi. Den er kanskje ikke blant de mest minneverdige sporene, men holder nivået høyt og tilfører albumet fremdrift. Mot slutten av albumet får jeg plutselig  med meg frasen: «Another year just passed me by», en passende markør for tidsånden og den melankolien som ligger som et slør over hele utgivelsen. Med god gitardriv og et nostalgisk indiepreg avrundes albumet med varme og ettertanke.

How Did I Wind Up Here? gir meg følelsen av å være litt vedsiden av meg selv, som når du har litt feber, typ 38,5 – du er ikke helt nede for telling, men redusert på en behagelig måte.