Mandagslista: D’Angelo, musikk i film, statsbudsjett og årets beste norske EP?
Statsbudsjett og bortgangen til D’Angelo samme uke? Fysj!
Det er nok fortsatt mye å skumme gjennom for organisasjoner og aktører i musikklivet statsbudsjettet, men for de fem som leser denne bloggen er kanskje det jeg vil trekke frem at Statens kunstnerstipend øker til 342 193 kroner i 2026. Det varsles også om en ny forskrift i løpet av 2026 som skal gjelde for tildelinger i 2027. I tillegg økes vederlag til stipendkomiteene med 9 mill., og etableringsstipend (tidl. “diversestipend for nyutdannede”) foreslås opp til 22,1 mill. Det er snakk om å fase ut garantiinntekten til fordel for lengre stipender. Frilansmusikere bør sikkert følge med på regelendringer og planlegge lengre frem i tid.
D’Angelo døde forrige uke bare 51 år gammel til kreft. Et utrolig stort tap for alle opptatte av musikk. D’Angelo var en kraft og stod bak et av de albumene som kom i en ganske formativ musikkperiode i mitt liv.
2014 var året
Jeg var 20 år midt i min mest glupske periode når det kom til å oppdage musikk, og 2014 var et vilt år. FKA twigs slapp album, SZA slapp debutskiva, Freddie Gibbs og Madlib slapp Piñata, Flying Lotus kom med You’re Dead! Mac Demarco, Lana Del Rey, Vince Staples og Anderson Paak slapp alle album – fuckings Todd Terje kom seg ut fra Mjøndalen og ut i verden!
Jeg hadde nok litt kjennskap til D’Angelo da også, men løy nok litt om hvor mye. Hadde hørt «Chicken Grease» og hadde nok to låter til fra Voodoo i en spilleliste jeg satt på når det var behov for å føle seg litt sexy. Jeg var likevel for ung til at Voodoo var «mitt» album. Heldigvis ga D’Angelo meg mesterverket Black Messiah vinteren 2014 og rista meg sønder og sammen. Grooven, kreativiteten, sjangersjongleringen og musikaliteten, helt uhørt var det. «Ain’t that easy», «Really Love» og «Betray my heart», FOR noen låter, låter jeg har spilt av og på helt siden da. Det er et forhold på mer enn 10 år det.
Om det kan sies å komme noe positivt ut av artisters bortgang, er det at det skapes en tragisk og morbid aktualitet til å oppdage eller gå tilbake til musikken deres.
Lite viste D’Angelo at Black Messiah faktisk ble hans svanesang. Han siste gave.
Musikk til film
I starten av oktober kom albumet med filmmusikken til The Smashing Machine ut. Det er en kommende A24-film hvor Dwayne Johnson spiller den ekte MMA-utøveren Mark Kerr, en film som lovprises som Dwayne Johnsons Oscar-forsøk. Jeg har selvsagt ikke sett en scene, for filmen har ikke premiere i Norge før 30. januar.
MEN
Soundtracket til filmen er laget av ingen ringere enn Nala Sinephro. Jazzkomponisten og musikeren bak albumet jeg mener var fjorårets alle beste. Om musikk noen gang har solgt en film for meg så er det nå. Musikalsk har Nala Sinephro en nesten gudegitt gave til å få lydbildet til å høres storslagent og intimt ut på samme tid, med store strykearrangement, synther og leken perkusjon. Albumet er bare 25 minutter langt og har låttitler som ikke gir mye mening uten å ha sett filmen, men jeg blir ekstremt nysgjerrig på hvordan et instrumentalt jazzcrossover-album lydsetter en film med «The Rock» i hovedrollen – musikken selger en kinobillett til meg hvert fall.
Hvis du vil se en film med utmerket musikk som faktisk går på kino nå, anbefaler jeg dramafilmen After The Hunt av Luca Guadagnino. Regissøren bak blant annet Call Me By Your Name, Challengers og nyinnspillingen av Suspiria. Om du har sett noen av de filmene vet du at mannen har et godt øre for å velge ut musikk, og i hans nyeste drama med Julia Roberts, Ayo Edebiri, Andrew Garfield og Michael Stuhlbarg i hovedrollene får vi servert et deilig brygg av jazz, klassisk, The Smiths, The National og italienske svisker. Filmen er dessuten ikke dum i det hele tatt.
Har følt meg bortskjemt av mindre
Sist vil jeg trekke frem litt musikk som har gått på rotasjon i det siste:
Jazz / neo-soul-musiker Charlotte Dos Santos er ute med EP’en Neve Azul og fy satan så bra det er, det skulle bare vært dobbelt så langt. Jeg vil driste meg til å si at Charlotte har den mest behagelige vokalen her på bjerget, hun kunne sunget om de mest forferdelige av folkemord og naturkatastrofer og jeg ville fortsatt tent lys og tappet meg et bad til musikken. Ep’en låter ekstremt velprodusert, hvert instrument låter crisp og fyller meg med velbehag. Miksingen er upåklagelig, og alt låter så balansert. Det blir lett å sammenligne med prosjekter som SAULT og Cleo Sol som gir meg samme konnotasjoner og serverer musikk like behagelig. Neve Azul er soul, bossa nova og jazz sydd sammen til noe eget og unikt Charlotte Dos Santos, og jeg har ikke vært like begeistret og betatt siden hun slapp Cleo i 2017.
Stalltips: Hun spiller konsert på Parkteatret i Oslo 10. november.
Jouska har sluppet en utmerket artpop-skive og låter bare bedre og bedre for hvert prosjekt som kommer ut.
Les anmeldelsen her: https://www.flacfuss.com/blogg/til-topps-i-kunstpop-norge
Avslutningsvis kan jeg melde at r&b, soul-artist Daniel Caesar kommer med et nytt album førstkommende fredag og alt av singler til nå har vært top shelf.
God uke.
