Mandagslista: Alderskrise på Marienlyst og fem viktige låter

Det har gått noen uker siden NRK varslet sine store omlegginger av musikktilbudet, og reaksjonene har ikke akkurat vært preget av stående applaus. Jazzklubben skal legges ned etter å ha vært på lufta siden 1959, og flere andre programmer får samme skjebne. På NRK-huset sier de det handler om å møte fremtidens digitale krav, om podkaster og om å treffe de yngre.

Greit nok.

Under en samtale på Becco forrige uke mellom Jazznytts Filip Roshauw og musikksjef i NRK, Mats Borch Bugge, opplevde jeg Mats som ikke på defensiven på vegne av egen jobb, men mer som bekymret, en anelse rådvill og i en slags modus hvor også NRK var desperate i sin søken om å beholde sitt etos som en musikkformidler med pondus.

Norsk musikkliv er ikke helt ferdig med NRK – det er bare NRK som har mistet / mister ekstremt mange på veien. Det finnes dessuten et voksende generasjonsvakuum, et tomrom mellom P3s evige ungdomssatsing og P13s nostalgiske onkelsoundtrack og mylderet av alle disse kvalitetsprogrammene som eksisterer for en liten prosent av befolkningen.

Forbrukerne trenger hjelp

Jeg har snakket med mange på min alder – slutten av 20-årene, starten av 30-årene – og det samme går igjen: NRK er ikke lenger er et sted for unge musikkinteresserte voksne. Ikke et sted folk tenker på at det verdt å være lenger. Det er enten ung eller gammel, algoritme eller arkiv. Og midt imellom? Der står vi – med strømmetjenester som eneste kurator, med algoritmene som musikklærer, og med stadig mindre tro på at NRK er et sted vi kan oppdage og få kvalifisert forbrukerhjelp.

Det virker kynisk og litt sånn Aftenposten Vink-aktig å redusere musikkjournalistikk til forbrukerhjelp, men når spalteplassen krymper og mengden musikk som gis ut bare øker og øker trenger vi hjelp. Kvalifisert hjelp til å navigere, anbefale og gjøre verden litt mindre.

Jeg har full forståelse for at mange ser på det som overveldende å oppdage ny musikk, det er absurd hvor mye som gis ut nå. Og det er så vanvittig tilgjengelig, og billig. Kanskje for billig?

Anmelderi av andre kulturuttrykk enn musikk er vektet med høyre verdi blant forbrukere er min hypotese. En teateranmeldelse, forestilling i operaen, en ny restaurant eller bokanmeldelse oppleves som viktigere enn musikkanmeldelsen, nettopp fordi prisen er så mye høyre. Jo dyre pris, jo viktigere er det for folk å få forbrukerhjelp, ingen vil bruke pengene sine på en terningkast 3-restaurant eller moderne ballett. Mens musikk, musikk kan du sjekke ut på din foretrukne strømmetjeneste og avgjøre om du liker i løpet av 30 sekunder.

Likevel tør jeg påstå at musikk er det kulturproduktet det fleste av oss forbruker mest av og som vi samtidig tar mest for gitt at vi har tilgang på.

Forsvinner alle teaterstykker i morgen er det en fullstendig tragedie.

Forsvinner all innspilt musikk i verden i morgen, er det undergang.

Et stadig mer overfylt rom

De store norske mediene har generelt gitt opp å dekke musikk. De få som fortsatt skriver om musikk gjør det i nisjemedier med økonomi på sparebluss og lave lesertall.

Resultatet er at vi blir stående alene i et stadig mer overfylt rom med mer musikk enn noensinne.

Hvis NRK skal være relevant for norsk musikkliv fremover, må de rekruttere folk som kan formidle musikk for målgruppene som forlater skuta. De som har kunnskap om musikk og klarer å formidle i moderne kommunikasjonskanaler. Som tar jobben med å gjøre musikkverden litt mindre på alvor.

Det farligste for NRK er å ikke bli regnet med lengre, og bli forlatt. En frykt som også var å se øynene til Mats Borch Bugge under samtale med Jazznytt forrige uke.

Musikk verdt å høre på

Denne uken har ikke vært den beste for nye oppdagelser. Jeg har hørt på ganske nøyaktig fem låter, de siste fem låtene jeg la til i spillelisten. Disse kan jeg ikke anbefale nok:

Rearrange My World – Daniel Caesar, Rex Orange County: «Can we walk until I know who I am» åpner Daniel Caesar på det som for meg er en soul-vuggesang. Låten er hentet fra det helt ferske albumet Son Of Spergy som kom ut fredag. En latterlig behagelig sviskete ballade, en enkel, men stor låt som passer på bussen, nachspiel, trappen på vei opp til kontoret for litt virkelighetsflukt før virkeligheten eller som siste sang du hører på mens du pusser tennene.

Heaven Is a Home… - Kali Uchis – Kali Uchis er min James Bond-artist. Altså artisten jeg helst vi se lage en låt til en James Bond-film. Litt i det stille slapp Kali Uchis et av hennes beste album før sommeren; Sincerely. Et vaskeekte no skips-album som kan stå på i timevis før du tenker på at du har vært gjennom det fire ganger. Dette er åpningslåta på albumet, en storslagen låt med vakre strykere og en enda vakrere melodi.

A Couple Minutes – Olivia Dean: Olivia Dean er den beste popstjernen akkurat nå, there, I said it. Hennes sømløse blanding av soul og pop er balsam og «A Couple Minutes» er et av de store høydepunktene på et allerede knall andrealbum som huser virale «Man I Need». Jeg elsker at man kan høre at hun er så utrolig britisk? Om det gir mening, samme følelse Amy Winehouse ga meg før hun ble borte.

L’incontro – Piero Ciampi: Denne italienske balladen og artisten var fullstendig ukjent for meg før jeg hørte karakteren til Michael Stuhlbarg høre på den i filmen After The Hunt som går på kino nå. Jeg skjønner kun så vidt et ord som synges, men skjønner alt av formidlingen. En av de vakreste låtene jeg har hørt på veldig lenge.

Heaven Knows I’m Miserable Now – The Smiths: På ingen måte en skjult perle, men en låt jeg hadde glemt. Britisk 80-tallspop i peak form og en tekst som er like smart som den er morsom:

Two lovers entwined pass me by

And Heaven knows, I'm miserable now

I was looking for a job and then I found a job

And Heaven knows, I'm miserable now