Alle hater Spotify, men 713 millioner fortsetter å lytte

Spotify får pepper for payola, AI-låter og elendige vilkår for artister – mens brukertallene skyter i været og betalingsvillige nordmenn diskuterer etikk i ekkokamre. Hva betyr boikott, privilegier og «riktig» musikkforbruk når 713 millioner fortsatt streamer som før – og hvilke plater fortjener ørene dine denne uka?

Debatten rundt Spotify er stadig glovarm. En rekke internasjonale artister trekker musikken sin for tjenesten og i en rekke musikkmiljøer er det mange som avslutter medlemskapet sitt og melder overgang til en konkurrent.

Av mange kritikkverdige forhold hos tjenesten, er det nå er et pågående søksmål knyttet til «payola» og Discovery Mode-funksjonen. Utover det kan kritikken kokes ned til følgende overhengende temaer:

- Daniel Ek, eier (snart styremedlem) har investert i AI-teknologi til bruk i krigføring

- Spillelister som inneholder AI-generert musikk og uklar regulering

-Dårlige økonomiske vilkår og lav royalityutbetaling til artister og rettighetshavere

Her hjemme har Valkyrien Allstars nylig trukket musikken sin fra Spotify og uttalt til NRK at: «Spotify er den mest utrivelige plattformen å streame musikk på».

Avslutningsvis i samme artikkel sier trommeslager i Valkyrien, Martin Langlie at den største ulempen ved å forlate, er at de kan gå glipp av nye fans, og sier:

«Hvis man skal ta et standpunkt, så har det sin pris. Går det til helvete så får vi se hva vi gjør, men akkurat nå føles det godt».

Denne usikkerheten sier mye om hvorfor Spotify-debatten er så vrien. Musikere sine kår er så skjøre, med eller uten Spotify, og idealismen som hører med en boikott er beundringsverdig. Samtidig så kommer jeg aldri til å bære nag mot artistene som beholder musikken sin på tjenesten når alle de små monnene drar for å trekke publikum til konserter og opprettholde egen karriere.

Lett å være idealist i ekkokammeret sitt

Ute i verden, utenfor denne knøttlille norske musikkbransjen vokser Spotify. I kvartalsrapporten for Q3 i 2025 rapporterer Spotify at de har 713 millioner månedlige brukere (opp fra 696 millioner, kvartalet før). Av disse er 281 millioner betalende abonnenter (12 % økning). Per nå er det null signaler om at boikottkampanjer eller tjenestebytter påvirker Spotify sin markedsandel.

Det betyr ikke at symbolverdien og etikken ved å bytte er meningsløs – det har i aller høyeste grad verdi. Selv tester jeg ut hvordan livet med Tidal fungerer – det fungerer helt greit.

Det jeg dog misliker med hele debatten er den privilegerte dimensjonen. Den moralske og politiske debatten vi har i Norge – om å si opp abonnement, flytte til Qobuz, etc. – i praksis handler om den relativt privilegerte delen av brukerbasen som faktisk betaler fra før. Og JEG er jo en del av disse privilegerte, som kan shoppe rundt etter den mest etiske måten å konsumere musikk på.

Det er jævlig viktig folk er bevisste på privilegiet sitt og samtidig forstår at utenfor ekkokammeret, blant folk og steder med lavere BNP enn heldige Norge må det lettvinte og rimelige fortsatt komme foran det etiske.

Skrev mer om dette i en kronikk i Aftenposten i sommer som kan leses her: Betal heller mer for å strømme musikk enn det koster deg å kjøpe en øl i Oslo.

Bare for å ha det på det rene: Alle som har muligheten til å gå foran, velge etisk og bruke sin plattform som artist og forbruker på en måte som kommer musikkbransjen til gode; stor heia til dere! Det er selvsagt det riktige å gi fingeren til Spotify. Hvem vet, kanskje Taylor Swift og resten av strømemtoppene tør å trekke musikken sin fra tjenesten lengre enn et par dydsposerende måneder en gang i fremtiden?

Rosalía, Rosalía, Rosalía mm..

Rosalía ga 7. november ut LUX, og jeg er ganske sikker på at det er et moderne mesterverk. Albumet kombinerer språk, kulturer, klassisk musikk, pop, hiphop, nuevo flamenco og mye annet jeg ikke kan navnet på. Albumet er rett og slett en begivenhet og alle som er musikkinteresserte burde høre på det. Hun er noe av det mest spennende som skjer i mainstream-musikk nå.

Selv om Rosalía dominerer rotasjonen har det kommet mye annen rå musikk fra inn og utland som jeg anbefaler å høre på gjennom uken:

Radio Sofi O – Sofi O
Da jeg gjorde et lite intervju med Sofie Tollefsbøl under Piknik i Parken tilbake i 2017, da festivalen lå i Vigelandsparken snakket primus motor for bandet Fieh, om forkjærligheten for Erykah Badu. I årene som fulgte ga Fieh ut tre album som puttet litt mye trengt soul-jazz-r&b-fusion inn i Norge. Det var strålende greier, tettpakket musikk med en skare dyktige musikere som alle fikk skinne. Det var dog ikke veldig Erykah Badu – det var liksom for stort og lite quirky til å ha baduizm. Når Tollefsbøl går solo er den odde, sjelfulle og eklektiske r&b’en synonymt med Erykah til stede. Bandet er litt mindre og sounden råere, mer nysgjerrig og litt mindre jazzlinja (ingen shade til NMH). Albumet preges av mye eksperimentering og utprøving, men har såpass stor mengde sterke enkeltlåter at det er lett å blir gira over hva solokarrieren til Tollefsbøl kan by på.

Again, for the first time – Iris Caltwait
Vilde Iris Hartveit er ute med et comeback-album, altså det er lenge siden forrige gang. Again, for the first time er ypperlig snekret sammen med et solid lag av låtskrivere og produsenter. Iris har en teft for melodier, teksturer og hvilke knapper man må trykke på for å lage vellykket pop som også engasjerer de som også vil grave litt dypere i musikken. Jeg spår at albumet blir en døråpner for bergenseren. En solid fot innenfor døra til festivaler og bookere. Et av høydepunktene kommer helt innledningsvis med den vakre og allsangvennlige «i remember» - et bestillingsverk for en stor scene eller en sen festivalkveld.

Startdust – Danny Brown
En ekstremt sprek musikalsk helomvending for Detroit-rapper Danny Brown. Kunstpop, rap og elektronika og klubb-påvirkning lydsetter et ærlig tekstunivers hvor Danny Brown har lagt psykedelikaen på hylla og åpner opp på en måte hvor lite pakkes inn absurde bilder slik jeg har lært å forvente fra rapperen som lagde den rus-induserte psykosen som var Atrocity Exhibiton (2016). Det er et album som krever at du er åpen for eklektiske uttrykk, at du glemmer det du har kommet til å forvente fra Danny Brown. Om du klarer å la forventinger ligge og ikke på død og liv skal sammenligne han med tidligere versjoner av seg selv kommer du ha til å ha en strålende lytteopplevelse. På mange måter er denne bråsvingen i stilbytte sammenlignbar med det Lil Yachty gjorde på Let’s Start Here (2023).

Small Talk – Whitney
Langt mindre eksperimentelt, nostalgisk og familiært er det nyeste album fra Chicago-bandet Whitney. Whitney slapp debutalbumet Light Upon the Lake i 2016. Et album propfullt av later som fikke meg til å tenke på gamle dager. Bare at gamle dager var i 2012-2015 hvor jeg nesten bare hørte på ulike band med langt hår som gjorde A Take Away shows og fikk folk til å grine på Tiny Desk Concerts. På sitt nyeste album har ikke Whitney endret en dritt, og det elsker jeg. Det er forbanna trivelig og likbar indierock som jeg aldri blir lei av. Der mitt liv er radikalt annerledes fra hvordan det var i 2016 kan det virke som Whitney har ligget helt Han Solo nedfrosset og tint til live igjen for å skjenke meg mer av den indierocken som holdt tungsinnet borte i 2016.

Boblere:

Det er bare så mange timer i døgnet og det har kommet masse bra jeg ikke har rukket å forme en mening om enda, men det bobler veldig rundt den nye musikken fra Sudan Archives, Paria, keiyaA, Armand Hammer og Helado Negro.