Mandagslista: Skamløs AI-bruk og tåkefyrsten i NRK

Kall det en myk relansering, kall det en ny ukentlig remse, kall det hva du vil, men Mandagslista er offisielt tilbake og tar formen som en gammeldags bloggpost som utkommer hver mandag.

I Mandagslista snakker jeg om musikklivet, det jeg her tenkt på som skjer i den, hva som er bra, kritikkverdig, rart og oppsiktsvekkende.

Det blir også en plass for å anbefale musikk som har preget headsettet mitt den siste tiden og som jeg unner alle å høre på.

Skamløs AI-bruk og tåkefyrsten i NRK

Det har vært stor misnøye rundt NRK’s konsolidering, nedlegging og omstrukturering av musikktilbudet deres. «Hvilket år er dette?» Sier du, «Touché» sier jeg. Ja det stemmer at NRK fortsatt sliter med å gjøre norsk musikkliv fornøyd, vann er fortsatt vått og Mats Borch Bugge bruker fortsatt veldig mange ord på å si veldig lite. At det skal skje noe som faktisk norsk musikkbransje blir fornøyd med tror jeg er en feberdrøm, debatten går på rundgang og det føles som bransjen er i et slags destruktivt kjærlighetsforhold hvor de venter på at NRK kanskje skal legge merke til de igjen.

Mats Borch Bugge sier han ikke forstår så godt hvorfor folk blir skuffet og reagerer så konservativt – ok. Det som er mest frustrerende med det hele er at han ikke skjønner hvorfor de i bransjen som jobber innen sjangermusikken blir så sure og bekymret. Det er i beste fall naivt å ikke forstå at de ønsker å verne om plattformer som gir folkemusikk, jazz, klassisk, elektronisk etc. plass. De ser jo at det ikke er noen faktiske alternativer igjen der ute.

For å kaste enda mer bekymring på bålet har AI-skapt musikk inntatt radiostasjoner i det ganske land – komisk personifisert gjennom redaktøren for Radio Haugaland som laget en egen AI-artist han spilte over 70 ganger på egen stasjon – alt for å unngå TONO-fantomet. Selv om hele episoden for det mest er komisk, blir det jo enda en ting som truer yrkesmusikerne.

Skumle tider for musikkjournalistikken

Jeg tenker jeg er midt i noen veldig lange sabbatsår fra å JOBBE som musikkjournalist, men jeg ER og forblir alltid en musikkjournalist i margen.

Når jeg ser på musikkjournalistikken og kulturjournalistikken uten ifra har det lenge vært trist og vemodig at det ikke har rent på med mange nye penner som tok plassen etter meg. Ikke at jeg etterlot veldig store sko å fylle, men det har ikke kommet tilstrømming med nye stemmer som får betalt for å skrive om musikk.

Lenge skrev jeg om musikk KUN lønnet på akkrediteringer, bonger og god stemning, så begynte jeg å få småpenger for det, så en anelse anstendig mengde penger for det – og jeg ELSKET / ELSKER DET. Musikkbransjen, musikerne og aktørene i dette hjørnet av kulturlivet er unt at journalistene som dekker feltet har økonomisk albuerom, tid og kompetanse til å levere journalistikk av den kvaliteten bransjen fortjener.

Det har vist seg å være mye lettere sagt enn gjort og vi har mistet mange flinke folk som ikke kunne rettferdiggjøre og skrive om musikk når økonomisk trygghet og antydning til forutsigbarhet ble en selvfølgelig prioritet.

Lån, leie og levekostnader har aldri kunnet blitt betalt med gjesteliste på Rockefeller, dessverre!

Kompetanseflukten er så fryktelig reell, og for at musikkjournalistikken skal opprettholde en standard, bidra til demokratisering og bekjempe desinformasjon så må de økonomiske levekårene bedres fra politisk hold. Når det på papiret virker som sittende regjering er om bord på kultur så får man jo alltid et lite håp, men flinke folk må omgi seg med flinke rådgivere og bli påminnet av de i sektoren hva vi står i fare for å miste.

I dagens musikklandskap oppfatter jeg at folk har lite oversikt, lite overskudd og vilje til å tenke, mene og reflektere rundt musikk og de som lager musikken – og det er jo ikke rart, for det blir bare færre og færre av de som økonomisk kan prioritere å være formidlerne vi trenger.

Hvis vi ønsker nye stemmer inn i kulturjournalistikken må unge folk på ekte tro at dette kan være en karrierevei, og da må sittende regjering la det gå handling i lovord og putte cash money i kulturjournalistikken gjennom politikk, bevilgning, støtteordninger og pressestøtte.

Norsk musikk er på et helt rått sted

Det paradoksale med all denne ulykken er jo at det lages noe inni helvetes med bra musikk her i landet nå. På Ballades 25 års jubileum i uken som gikk ble det erklært at vi er inne i en slags gullalder og jeg våger å stemme i det sitatet.

Det er altså et så stort volum av kvalitetsmusikk som rulles ut nå og hvordan folk skal finne frem, beats me – ref. at musikkjournalistikken er skjært.

Jeg tenkte avslutningsvis å trekke frem noe musikk jeg håper folk vil sjekke ut, og på den måten kanskje letingen etter ny musikk en promille litt mindre overveldende.

Raghild og – Might as Well Just Cause a Scene

Ragnhild Moan har laget en moderne breakup-perle som gjør deg ordentlig sur på hvordan noen kan behandle andre folks tid og følelser i et forhold. Samtidig er det dritfengende og velprodusert, så du danser og vugger med en sur mine over hvor teite folk kan være. Vakker vokal, en deilig blanding av elektroniske og akustiske instrumenter og engasjerende historiefortelling gjør det rett og slett til et viktig album å sjekke ut om du: liker jazz, elektronikk, bra vokal og kjærlighetssorg (☹).

Daniela Reyes – La meg bli ditt gjemmested

Der Ragnhild Moan har laget musikk om noe mer spesifikt er Daniela Reyes mer universell på sitt andre album La meg bli ditt gjemmested. Hun maler med stor og liten pensel, skildrer følelser og opplevelser mange kan kjenne seg igjen i, men selv ikke klare å sette ord på. Dette er den største dyden til en god låtskriver og visesanger tenker jeg. Hun synger med en skjør stemme overøst med patos formidlet på en måte som høres ut som hun er like ved å sprekke, uten å gjøre det. Andrealbumet er mer eksperimentelt og utprøvende i produksjonen og skala, og Daniela har bare blitt en enda mer selvsikker tekstforfatter siden debutskiva. Hun har også muligens laget en av årets mest allsangvennlige låter i «Snart forbi». Gåsehuden sitter løst nå hun fremfører den live.

Slomosa – Tundra Rock

Dette albumet kom riktignok ut i fjor, men er fortsatt det albumet som gjør meg mest håpefull over norsk rock. Jeg elsker Black Sabbath, og når jeg hører Slomosa tenker jeg på Black Sabbath (putt den på turneplakaten du!). Det er tungt, sløyt og, hva skal jeg si, veldig økonomisk? Det er rock som ikke gjør noe overflødig, det er stilrent og ekstremt engasjerende, som å spise en perfekt tilberedt biff med poteter og saus. «Tundrarock» er så vidt jeg har skjønt det, en sjanger de har coina selv, og ekstremt passende for å beskrive lydbildet. Gitaren, trommene og vokalen plassert litt bak i miksen gir følelsen av at noen drar noe tungt og hardt med kjetting gjennom norsk landskap. Om du har vært i beite for norsk rock med HØY gjenspillingsverdi så er Slomosa det du skal spille høyt denne uka. Det er uhørt hvor lite medieoppmerksomhet bandet har fått her til lands.

Alle mine hunder

Lars Vaular og Kai Gundelach har skapt det likbare prosjektet Alle mine hunder og slapp for en liten måned siden et lite minialbum under samme navn. Lars og Kai har sydd sammen et ganske sømløst lappeteppe av det som gjør begge musikere spennende hver for seg. Til felles har de kanskje begge et øre for det fantasifulle og drømmende, en estetikk som gjennomsyrer Alle mine hunder . Her snakker vi to karer som bruker mye tid på å kikke på stjernene. To drømmere, to karer som misliker sakprosa og krim og elsker Erlend Loe. Ikke alle låter sitter helt formstøpt og bærer preg av at det testes ut greier, men når ting sitter som på «Sveve litt», «Mørket» eller «Vaarnatt», gleder du deg til å høre mer av hva prosjektet kommer til å bringe. Et stort utrop må også gis til KingSkurkOne som står bak refrenget på albumets sterkeste låt «Helt Sant». Fyren er en hookmaster, og jeg vil høre han på alt mulig jeg nå. Han står dessuten bak det beste norske hiphopalbumet i 2025 mener nå jeg.

Sassy 009

Til slutt vil jeg nevne Sassy 009 som etter et lengre avbrekk er i gang med å slippe ny musikk, til det jeg mistenker blir et ekstremt spennende debutalbum, Dreamer ventet 16. januar 2026. Hun er per nå kun ute med singelen «Butterflies» fra albumet, en låt som peker på en litt annen musikalsk profil enn tidligere, men som virker høyst konseptuell og forankrer Sassy 009’s fascinasjon for biler, motorsykler og ting som kjører FORT. 16. oktober kommer neste singel «Tell me» med ingen ringere enn fuckings Blood Orange som featuring! Visste du at Sunniva, som hun heter dessuten skal spille support for Blood Orange på flere stopp av verdensturneen? Sick!