Suveren atmosfære fra Smerz
Catharina Stoltenberg og Henriette Motzfeldt (Foto: Alva Le Febre).
En veldig kul, vakker og litt utilnærmelig jente som røyker utenfor Hausmania – slik føles Smerz’ nyeste album.
5/6
Big city life - Smerz
Esho, 23. mai 2025
Det har gått en del tid siden Smerz var i bevisstheten. Det betyr ikke at Smerz har vært i dvale. De ga ut den konseptuelle EP’en Allina i 2024 om en fiksjonell tidlig 2000-talls popstjerne, og de har gjennom årene fortsatt radioprogrammet sitt på NTS Radio, hvor de eksponerer verden for sin eklektiske smak med en distinkt skandinavisk «cool».
Sist gang jeg hørte på Smerz var faktisk på låten «Good Lies» av Overmono som sampler låten deres «No harm» på ypperlig vis. I det stille har de jobbet med andrealbumet som i følge presseskrivet er en samling øyeblikk fra de siste fire årene.
Nevnt skandinavisk «cool» er følelsen andrealbumet Big City Life gir meg. Musikken tar meg tilbake til da jeg var ny i Oslo og observerte de altfor kule folkene på barer som Turkish Delight og Fisk & Vilt. Helt rå damer som stod utenfor klubben i høye boots med en sigg mens musikken innenfra dunket gjennom en lukket dør.
Minimalistisk selvtillit
Det er ikke spesielt nyttig for en leser å beskrive noe som kult, det er jo en veldig individuell opplevelse av noe. Men for meg er det nok den selvtilliten Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg har til å skrape så mye vekk som gjør dette albumet så kult. Produksjonen er til tider spartansk enkel med en loopet trommemaskin og noe piano. Dette i tandem med at duoen aldri har vært spesielt opptatt av å synge med lungers fulle kraft gjør helheten uanstrengt og gjennomtenkt på samme tid. Vokalleveringen er forsiktig, skjør og godt beskrevet med låneordet «deadpan», Smerz har skjønt at stemmen er et stemningsskapende instrument i seg selv og ikke alltid hovedattraksjonen.
Selvtillit er ekstremt kult og den gjennomførte minimalismen og atmosfæren Smerz skaper med stemmene sine i symbiose med produksjonen, oser av nettopp det - og det er ganske kult.
Det handler mye om «the vibes»
Deres første fullverdige plate, Believer (2022) var knallsterk, og musikalsk har heldigvis ikke Smerz strenet for langt fra det som gjorde debutplaten topp. De har blitt litt eldre, morsommere og enda mer kreative i låtskriving og lydbilde.
Åpningslåten «Big city life» har en grov bass med behagelige teksturer og en slags metronom som tikker over piano. Låten illustrerer mye av det Smerz gjør så bra, de lar de ulike musikalske elementene komme tydelig frem, det er aldri store og dramatiske orkestreringer, alle får plass til å skinne. Gitar, trommemaskin, strykere, synth og duoens harmonier og koringer er kløktig gjennomført.
Det er flere høydepunkter på det 13 låter lange albumet. «A thousand lies» starter med et vakkert og nesten litt filmatisk pianospill som blir avløst av fingerspill på gitar. En ballade, en duett – en skjør og vakker ting fremført på en måte som får det til virke som Smerz står sjenert foran på scenen og ser ned i gulvet mens de gradvis finner motet til å se opp i løpet av sangen.
Tekstene oser av ironi og visuelle skildringer, men jeg opplever det likevel mindre viktig hva det synges om, og mer hvordan det synges. Det handler mer om «the vibes» som det heter på godt norsk. Låten «Feisty» er et godt eksempel på dette, hvor den lavmælte vokalen får en slags hypnotisk effekt på en sang som er ertende, upbeat, ja nesten veldig dansbar.
Albumets mest allsangvennlige låt, fantastiske «You got time and I got money» er enda et høydepunkt med fantastisk hook og melodi. En optimistisk låt om rollene i et forhold eller en relasjon. Denne spår jeg vil bli remikset og samplet i tiden som kommer.
Schmerz = Freude
Selv om Big city life ikke akkurat hopper og spretter av ekstrovert energi, er det likevel en veldig gledelig lytteopplevelse som lett går på repeat, et album som iscenesetter en helt egen stemning.
Jeg hadde kanskje savnet en sterkere finale bare, kanskje byttet om på albumets to siste låter? Den forførende «Dreams» er en teksturtung låt med auto tune og deilige gate-effekter som føles som digitalt regn forsiktig peprer meg i pannen. De overrasker også at de plutselig begynner å synge på norsk, et bedre virkemiddel enn man skulle tro. Du føler at de plutselig henviser seg mer til akkurat deg.
«Easy» som er albumets siste låt er absolutt sterk, men føles ikke som et punktum. Likevel tar ikke dette vekk fra at du blir helt og holdent oppslukt i Smerz’ verden. Jeg føler meg litt mer som de kule folka du så på kule barer i Oslo når du var i starten av 20-årene. Gjennom albumets gang har du samlet motet til å gå bort til en av de rå damene med sigg utenfor klubben. Bommet sigg og pratet i hvert fall en time.
Du har også funnet ut at dere begge egentlig ikke er så kule likevel, det bare så sånn ut.
