Mandagslista: Vi lever nå post-musikkradio
NRK fortsetter å svinge øksa, Universal Music lisensierer ut musikk til et generativt AI-selskap og vi er inne i en periode hvor mye skjer innen fri bruk, opphavsrett og utbetalinger. Heldigvis er kvalitetsmusikk urokkelig.
Ja det stemmer, det er mandag igjen og AI, opphavsrett, strømmetjenester og major labels fortsetter å regne på paraden som det heter så fint på engelsk. NRK har nylig kunngjort at de skal kutte ned enda flere musikkprogrammer ikke tidligere annonsert, og på dette tidspunktet forstår jeg godt om musikkelskere slår opp med Krinken på en kafé og aksepterer at NRK ikke kan gi de musikkjournalistikken og lyttergleden de ønsker.
Vi kommer nok til finne ut av det – NRK består uansett hva vi måtte mene.
Ute i verden har UMG inngått en avtale med AI-selskapet Udio, et selskap de egentlig hadde et pågående søksmål mot for opphavsrettsrelaterte tvister. I en skurkaktig manøver har nå UMG kjøpt fienden på et vis. Den strategiske avtalen mellom Universal Music Group (UMG) og Udio markerer et vendepunkt i hvordan musikkbransjen forholder seg til generativ AI. Etter en periode med konflikt og rettssaker inngikk partene et forlik og en ny lisensavtale som gjør Udio til en «lovlig» AI-aktør med tilgang til UMGs katalog. Målet er å etablere standarder for ansvarlig AI-bruk og nye inntektsstrømmer for opphavere.
Avtalen gjør Udio til en lisensiert, regulert AI-plattform og gir UMG kontroll, samtykkesystem og inntektsmodell for AI-generert musikk. Det er et forsøk på å forme fremtidens AI-økosystem.
Satan så skummelt syns jeg det høres ut, men vi må bare se hvor dette bærer.
I en mer generell observasjon der ute i den fysiske og digitale sfære, opplever jeg at folk er litt mer påpasselige med å dele Spotify-lenker og snakke eksplisitt om hvilke strømmetjenester de bruker? Vet ikke om andre kjenner seg igjen i det, men jeg opplever at hvordan du konsumerer musikk og hvilke tjenester du bruker har en større politisk og moralsk implikasjon nå – hvert fall i visse kretser.
Ingenting i veien med litt klassisk vel?
Her hjemme har det for det mest gått i det nyeste albumet til Bendik HK, døpt Drakedreper. En fantastisk skive som bjuder på britisk breakbeat, techno og minimalisme. Det er også mer gjestepreget enn tidligere utgivelser og har bidrag fra: Ane Brun, ARY, Gabifuego, Gundelach, Tuvaband og MRD. En kandidat til et av årets beste norske plater.
Les mer om Bendik HK og albumet Drakedreper: https://www.flacfuss.com/blogg/bendik-dragedreper
Utenom det skal jeg anbefale noe jeg vanligvis ikke skriver så mye om, men som er en veldig stor del av min musikkhverdag og det er klassisk musikk.
I klassisk musikk snakker man ikke om sanger. Du setter ikke på en sang av Mahler eller Strauss. Ifølge en operasanger jeg kjenner omtaler man verk, satser, arier etc. med en litt ironisk distanse i det klassiske miljøet og at termer som «låt» eller «banger» faktisk er mer presist for musikken jeg nå skal anbefale.
Den klassiske sjangeren føles litt mer avskrekkende og jeg kjenner på litt mer ærefrykt en min faste vanlige arroganse. Det tror jeg egentlig jeg bør slå fra meg, for det bør være et samfunnsoppdraget for musikkjournalister og gjøre all musikk tilgjengelig og ikke skummelt, dørstokkmila skal ikke være lenger enn 2 cm for å sjekke ut ny musikk uansett sjanger.
Britten – Friday Afternoons, Op. 7: Cuckoo!
Et korverk for guttekor som føles både ekstremt optimistisk og melankolsk på samme tid. Gjøkekallet som er gjennomgående, den vakre klangen i det store kirkerommet og de sølvklare stemmene gjør meg bare ufattelig glad. Verket er fra en samling av over 33 innspillinger så her er det bare å meske seg.
Debussy – Ballade slave, L. 70
Et tidlig klaverstykke av Debussy, før han fant stilen og slapp hiten «Clair de Lune». Musikken har et lyrisk, nesten melankolsk uttrykk, mer romantisk enn det Debussy senere ble kjent for og, en av de vakreste pianostykkene jeg vet om tror jeg. Melodiene er enkle, men spilles sterkt og svakt om hverandre på en måte som gjør at stykket skildrer sterke følelser. Spesielt gir den følelsen av savn og nostalgi og planter en trist tanke om at de beste stundene i livet er forbi og du nå sitter igjen med minnene som du spiller på repeat i årene du har igjen. Yikes.
Mahler – Symphony No. 5: IV. Adagietto
En av de mest ikoniske enkeltsatsene i symfonisk musikk, som for meg fikk nytt liv som center piece i den fantastiske filmen Tár med Cate Blanchett som stjernedirigent med skjeletter i skapet. Har prøvd å høre på resten av symfonien og det er altfor dramatisk og heftig for meg, mens denne sangen føles som en oase. Om du ikke kjenner på noen indre bevegelser når du hører dette så ville jeg gått å sjekka meg.
Bruch – Violin Concerto No. 1 in G minor
En av de mest populære fiolinkonsertene noensinne. Romantisk og virtuos, full av store melodilinjer og dramatikk. Jeg skal ikke late som jeg har fullstendig oversikt over alle klassiske musikere i verdensklasse, men fiolinisten Janine Jansen formidler følelser her som solist jeg ikke visste fantes. Et verk som får selv venterommet på legekontoret til å virke som en vakker sluttscene i et fransk melodrama.
Richard Strauss – Der Rosenkavalier, Op. 59 (Act I) «Di rigori armato il seno»
Et utdrag fra Strauss’ overdådige og humoristiske opera Der Rosenkavalier. En opera jeg ikke har sett, alt jeg vet er at godeste Pavarotti fremfører denne arien som en gud. Jeg blir sittende å riste på hodet når verdens mest kjente tenor virkelig drar på – i vantro, selv om jeg jo nå har hørt arien flere ganger enn jeg kan telle.
Å dyppe tåen i den klassiske dammen kan være overveldende, men i likhet med all annen musikk så må du bare høre på magefølelsen – en god låt er en god låt og slæpper den så slæpper den og fortjener følgelig plass i spillelista.
